Kirkens SOS har snart 50 års erfaring med tøffe samtaler. Denne erfaringen har de brukt når de har laget dette to-timers kurset.
De som ønsker å lære mer om å bli en god samtalepartner, kan møte på Nav torsdag 23. januar kl. 13. Da står to ansatte ved Kirkens SOS klare til å lose deg gjennom en lang rekke tips for at du skal bli en det er godt å komme til når livet er tøft for de rundt deg.
De vanskelige samtalene
-Vi arrangerer disse to-timers kursene ulike steder innimellom. Det gir oss synlighet, og vi kan også rekruttere til vår samtaletjeneste, sier Ida Skålevik, markedsrådgiver i Kirkens SOS.
“God å snakke med” heter dette kurset, og Kirkens SOS utvikler det også for at det skal kunne selges inn mot næringslivet.
-Det handler om å kunne stå i det vanskelige samtalene, sier Skålevik.
Vanlige utfordringer i hverdagen gjør at mange av menneskene rundt oss trenger en god samtale. Dette vet Kirkens SOS av erfaring. Ingen deltar i flere vanskelige samtaler enn Kirkens SOS. De har gjennom flere år brukt denne kompetansen til å holde kurs og får gode tilbakemeldinger fra kursdeltakerne.
Enkle teknikker
Kurset gir konkrete råd og tips om hvordan du kan bli en bedre samtalepartner i de ulike relasjonene du står i – på jobb, i fritid og blant familie og venner. Kursprogrammet er basert på erfaringer og kunnskap som Kirkens SOS har samlet gjennom snart 50 års tjeneste og samtale med mennesker i krise.
God å snakke med er et to-timers kurs for deg som ønsker å bli en bedre samtalepartner – en det er lett å komme til når livet er vanskelig. God å snakke med-kurset fortsetter refleksjonen om hvordan vi kan snakke bedre sammen, og gir deg muligheten til å trene mer på enkle teknikker for å skape gode samtaler i hverdagen. Kurset krever ingen forhåndskompetanse.
-Om noen fremmøtte i morgen ønsker å fortsette og utvikle seg som samtalepartner, har vi i Kirkens SOS alltid behov for mennesker som svarer de som ringer 22400040, eller sender inn chatmelding, sier Skålevik.
-Da kan de delta på våre 40 timer lange kurs. Vi ønsker også å knytte til oss mennesker som for eksempel er uføretrygdet. De sitter ofte på en stor kompetanse, og vet det kan være tøft når livet butter.
Kirkens SOS er arrangør i samarbeid med NAV Sarpsborg og Sarpsborg kommune. Kurset er gratis.
Kirkens SOS 10 tips
Kirkens SOS har også laget en 10-punkts liste med teknikker som kurset bygger på. Det blir en gjennomgang av disse, og også rollespill.
Samtaletips 1: Ta deg tid til å lytte
Vær tålmodig modig og snakk lite selv.
Dette høres enklere ut enn det er. Vi kan sjelden si til et annet menneske at jeg vet hva du mener, eller jeg vet akkurat hvordan du har det. Menneskers oppfatning av en tilsynelatende lik situasjon vil være unik. Vi kan forsøke å forstå, forsøke å se det du ser – men som gode samtalepartnere må vi være oss bevisst at det krever utforsking å komme så nær den andres opplevelse som mulig.
Dette er bakgrunnen for at vi i våre samtaletips har satt opp tips 1: Ta deg tid til å lytte. Vær tålmodig og snakk lite selv. For – å lytte – er å faktisk lytte, ikke snakke. Innta heller en lyttende og spørrende holdning. En bevisst samtalepartner tør å “utforske” hva den andre snakker om. Vær tålmodig og snakk lite selv.
Det handler om å gi den andre tid og rom nok til å fortelle sin historie. Det krever tid å sette ord på uro og forvirring og sterke følelser. Det krever tålmodighet å forsøke å sette seg inn i andres menneskers liv.
Samtaletips 2. Vis at du lytter og ønsker å forstå.
Gjenta gjerne det du opplever at den andre sier, for å sjekke at du har forstått det rett.
-Jeg tenker at det må være en grunn til at vi er utstyrt med to ører og en munn.
Ja vi skal faktisk gjøre dobbelt så mye av det ene som det andre. Det er så lett at det oppstår misforståelser når jeg hører og tolker historien jeg hører uten å være helt sikker.
Det beste for en felles forståelse er å sjekke ut at det jeg hører er riktig oppfattet. Gjenta og spørre for å få bekreftet eller avkreftet om jeg har hørt riktig. Jeg må vise interesse og ønske for å forstå historien som fortelles.
Oppmerksomhet tenker jeg er en viktig faktor når jeg skal lytte og fortelle.
Det er lett å miste motivasjon til å fortelle en viktig hendelse hvis du opplever at den andre tenker på helt andre ting eller er mer opptatt av å tenke på et svar. Å være aktivt lyttende er en viktig del av vår dialog. Nikke og være oppmerksomt til stede med kropp og blikk kontakt. Som gode samtalepartnere må vi vise at vi forsøker å forstå ved å sjekke ut bildene vi får i hodet. Se om de stemmer med den andres.
Samtaletips 3. La den andre få snakke
Ikke bruk samtalen til å komme med dine egne historier eller følelser.
Legg merke til følgende: Det er vanlig i en samtale mellom to, at den ene ”tar over” i løpet av den andres fortelling, og fortsetter med sin egen versjon. Ikke bruk samtalen til å komme med dine egne historier eller følelser, men gi den som trenger det, tid og rom.
Og det krever forstand å holde sine egne historier tilbake og la den andre få fokus og oppmerksomhet.
Jeg har en venninne som spurte meg engang om hvordan det kunne ha seg, at hver gang hun fortalte en historie så hadde jeg opplevd nesten det samme. Bare verre eller bedre eller morsommere.
Hvorfor er det slik at vi ikke kan la hverandre snakke? Når noen har en historie å fortelle, hvorfor kan jeg ikke la mine ligge?
En vesentlig forutsetning for en god samtale er jo å la andre få mulighet til å formulere tanker, ettertanker, og refleksjoner – og å få mulighet til å trekke noen linjer for å forsøke å forstå det som skjer. I gode samtaler om vonde ting i et menneskes liv må hovedfokus være på den andre personen og på den andre personens historie. Så får jeg heller snakke om meg selv og fortelle mine historier en annen gang.
Samtaletips 4. Gi annerkjennelse og støtte
Ros den andre for å ta opp problemet og dele følelsene sine med deg.
Det finnes ofte ingen fasit som kan løse en annens problem. Dette trenger heller ikke være ditt hovedmål som lytter. Det er en terskel for de fleste å åpne seg og dele noe personlig og sårbart. Ros den andre for å ta opp problemet og dele følelsene sine med deg.
Du kan også bidra til å sette mer fokus på følelsene enn selve problemet. Spør gjerne ”Hvordan opplevde du dette?” Dette kan utgjøre en forskjell ved at du hjelper ”den fortellende” til å skille emosjonene sine fra selve hendelsen eller situasjonen.
Som gode samtalepartnere tror vi videre på å fokusere på følelser. Så kan den andre snakke om saken / den vanskelige situasjonen slik han opplever det som skjer. Som gode samtalepartnere kan vi gjøre en forskjell fra ”vanlige” samtaler ved å holde fokus på den det gjelder mer enn det det gjelder.
Samtaletips 5. Hjelp til med å rydde
Prøv å dele opp og strukturere store problemer.
Av og til kan det oppleves som at hele verden er imot deg. Uansett hvor du er og hva du gjør, så møter du motstand på alle områder. Det kan gjelde både store og små ting. Det kan handle om at man har mistet noen man er glad i. Det kan handle om arbeidsmengde på jobb eller studier. Ellers kan det være noe så «enkelt» som at fotballaget tapte i helgen. Når man står ovenfor en rekke problemstillinger på kort tid, uavhengig av alvorlighetsgrad, så kan de samlede utfordringene framstå som for store og uhåndterlige til at man ikke vet hvordan man skal forholde seg til dem. Dersom man ikke tar tak i dem, så kan nye problemer slenge seg på og øke den totale belastningen.
Derfor kan det være godt å få litt hjelp til å rydde. Sortere og strukturere problemstillingene man står ovenfor, slik at de blir lettere å håndtere. Prøv å dele opp og strukturere store problem. I vanskelige situasjoner kan tankene og følelsene oppleves like kaotiske som plaggene i en tørketrommel. Du kan hjelpe den andre med å ta ut ett og ett plagg, og sortere dem i ulike bunker. Klærne blir ikke borte, men blir ordnet slik at vi lettere får oversikt over hva som finnes der. Noe av det sammen kan vi gjøre med problemene våre også. For eksempel forsøke å finne ut hvilke problemer som er akutte, hva som fører til størst konsekvenser, om de involverer andre enn deg selv osv. Da er det mulig å gå løs på hver enkelt problemstilling en og en, istedenfor å fikse alt på en gang. Noen ganger kan det også være greit å få litt hjelp til denne ryddejobben, gjerne av noen som kan se på ditt liv med et litt ulikt perspektiv.
Samtaletips 6.
Still spørsmål som kan bidra til at den andre finner løsninger selv.
Når du gir meg et innspill, peker du på en mulighet. En mulighet som setter tankene mine i gang, og som også gir meg frihet til å vurdere selv. Ut fra min situasjon, mine grenser – som jeg selv har best oversikt over. Dersom du kommer med et råd, låses tankene mine. Til ditt råd.
«Gi heller innspill enn råd», sier vi i Kirkens SOS. I møte med krisetjenestens innringere og innskrivere, er det et ideal. Jeg tenker at dette er et klokt ideal også over for mennesker du og jeg møter.
I samtaler med venner, kolleger eller familiemedlemmer – der den andre tar opp noe som er vanskelig for seg. Eller står i et krevende veivalg i livet. Hvorvidt jeg da gir et råd eller et innspill settes føringer for min rolle over for den jeg snakker med. Og styrer fokus.
Et innspill kan være med på å plante en tanke hos den andre. En tanke som kan åpne en egen refleksjon, og kanskje utvikle seg videre. Eller ikke. Gir jeg et innspill, setter jeg den jeg snakker med i fokus, og viser respekt for den andres dømmekraft og selvinnsikt. Dersom jeg serverer et råd, flyttes fokuset raskt over på meg og dras mot mine tanker. Rollene snus.
Forskjellen på innspill og råd utgjøres ikke minst av ordene vi bruker. Rådene innledes ofte av fraser som: «Jeg synes at du bør…», «Det viktige nå er…», «I dine sko ville jeg…», «Jeg ville ikke vært i tvil om..» Innspillene inneholder ofte åpnende spørsmål: «Hvordan ville det være for deg å…?», «Har du tenkt på at..?», «Hvilke tanker gjør du deg om den muligheten?», «Hvordan vurdere du et slikt alternativ..?» «Ut fra det vi har snakket om – hva tenker du selv..?» Er dette noe som motiverer deg – å trene på å gi innspill, heller enn råd?
Samtaletips 7. Let etter lyspunktene
Gi styrke ved å minne om det den andre gjør bra og lykkes med.
Det er mørkt. Helt mørkt i rommet jeg har fått bli med inn i. Jeg er her, i ensomheten og sorgen samtalen rommer. En innskriver har åpnet hjertet sitt og trer frem, med ordene sine, og all den smerte som ligger utenfor det ordene kan beskrive. Jeg beveger meg sakte inn for å kunne være der – ved siden av – og kanskje etter hvert få anledning til å lete litt etter lyspunktene…
Vi er ofte usikre på hva vi skal gjøre når vi opplever at andre har det vondt, så vi gjør gjerne det vi har blitt opplært til – vi ser det fra den lyse siden og forsøker å få folk til å føle seg bedre. Vi gir dem råd, vi kommer med oppmuntrende innspill og forsøker på alle vis vi kan komme på å ta bort det som er vondt. For det er vel ikke meningen at vi skal la folk forbli triste og fortvila?
Utfordringen er at vi ikke kan lege noens smerte ved å ta den bort fra dem. Det som hjelper er anerkjennelse og støtte, så når vi i Kirkens SOS har et samtaletips om å «lete etter lyspunktene», så handler det vel så mye om å tåle mørket. For vår opplevelse er at for å kunne lete etter lyspunkter er det viktig å anerkjenne det som er vanskelig eller mørkt for den vi snakker med. Lytte til det den andre sier og være i det – uten å prøve å fjerne det, men tåle at det er slik det er akkurat nå. Og kanskje er nettopp denne anerkjennelsen og opplevelsen av å bli tatt på alvor det største lyspunktet av alle.
Når vi anerkjenner den vi snakker med og hvordan hen har det – da dukker det ofte opp muligheter til å se andre lyspunkt også. Sammen. Lyspunkter som ligger mellom ordene og tankene. Noen ganger ligger det lyspunkter i å huske hva man kan og hva man får til. Andre ganger i et ønske som merkes eller en kjærlighet og omtanke som skinner gjennom. Selv et nærvær uten så mange ord kan lyse opp.
Gjennom årene som frivillig på krisetelefonen og SOS-chat har jeg samlet på lyspunkter som har dukket opp i ulike samtaler. En venn, et minne, musikk, fellesskap, opplevelsen av å bety noe for andre, lukten av et lite barn, bestemors helt spesielle boller, en reise, den første forelskelsen, lyden av snø som knirker under skoene, glitrende sølvsko, å stupe ut i vårvann, kjøre bil – helst en ny en og uendelig mye mer har blitt løftet frem som små glimt av lys. Jeg kunne aldri kommet på dem – men når vi våger oss inn i mørket får vi også ta del i lyspunktene.
Samtaletips 8. Tål stillhet
Det er plass til pauser i en god samtale.
Stillhet. Det er noe rart med den, stillheten. Den kan være noe fantastisk, noe vi lengter etter, det vi trenger for å finne tilbake til oss selv. En forutsetning for å klare å lande, samle trådene, stoppe opp for å finne ut hvor vi er, og kanskje også klare å se hvor vi vil gå eller hva vi vil gjøre.
Stillhet kan også være noe klamt, ubehagelig, påtrengende. Noe som gjør oss usikre, kanskje også redde. Når den vi snakker med blir stille, taus – hva betyr det?
Når vi vet hva det er som gjør at den vi snakker med blir taus, kan vi tåle det bedre. Jeg erfarer ofte den gode stillheten, den som kommer når vi begge er stille og tenker på det vi snakker om. Den stillheten som er god fordi den er trygg. Trygg, fordi jeg vet at den andre nå reflekterer over det vi snakker om, sammen. At det skjer noe viktig mellom oss, noe som trenger tid og stillhet til å tenke.
«Er du der?» «Ja, jeg sitter og tenker på det du har sagt.
«Å, ja…»
Stillhet er undervurdert av mange. Prøv det, da vel!
Samtaletips 9. Avklar forventninger
Få klarhet i hva den andre venter at du skal gjøre etter samtalen.
Av og til kan en fortrolig samtale om noe vanskelig liksom bli hengende litt i luften. Var det noe jeg burde fulgt opp? Noe den andre forventer eller trenger av meg, som jeg ikke fanget opp? Noen ganger kan jeg kjenne den lille uroen eller snev av dårlig samvittighet over at jeg ikke har tatt den telefonen til venninnen min eller stukket innom kontoret til kollegaen min for å høre hvordan det går etter en sånn samtale.
Et av samtaletipsene i Kirkens SOS handler om å avklare forventninger. I en del samtaler der rammene er mer eller mindre tydelige, som for eksempel i en medarbeidersamtale, kan det være nyttig å avklare noen forventninger i starten av samtalen.
Hva skal samtalen handle om, hvor lang tid har vi, hva har du mest behov for å ta opp, etc. Men i mange andre samtaler, for eksempel over morgenkaffen på kontoret eller vinglasset med en venninne – når man plutselig bare er i «det fortrolige rommet» – er det kanskje ikke så naturlig å starte med en slik forventningsavklaring.
Derimot kan det være vel så viktig å avklare noen forventninger når vi nærmer oss slutten av samtalen. I stedet for å sitte med en usikkerhet om du bør gjøre noe eller hva den andre forventer – spør! Avklar forventninger. «Hva trenger du nå?». «Har du behov for å snakke mer om dette?».
Som samtalepartner er det ikke din oppgave i utgangspunktet å løse eller ordne opp i den andres problem eller utfordring, men du kan kanskje hjelpe den andre til å se hvilke alternativer som finnes. Og ofte er det viktigste i en fortrolig samtale å få lov til å sette ord på hvordan en har det, og at noen anerkjenner følelsene slik det oppleves akkurat nå. Da kan en kjenne seg litt mindre alene.
Så kanskje er det aller mest dette du skal «gjøre»: anerkjenne den andres følelser, og spørre hva personen trenger nå.
Samtaletips 10. Hold på hemmeligheter
Det som skal bli mellom dere, må bli mellom dere.
Verdsett den tilliten du blir vist. Jeg ser på en fortrolig samtale som en gave, Når et menneske velger å dele noe med meg føler jeg meg ydmyk og takknemlig. Det er veldig forskjellig hva vi mennesker velger å dele og hva vi ser på som fortrolig. Derfor er dette samtaletipset kjempeviktig. Det er ikke meg som person som velger hva som er fortrolig. Det er eieren av historien som avgjør hvem som skal få høre historien og hvordan den skal bli fortalt.
Frykten for at den som lytter skal fortelle det du har delt videre til noen, hindrer mange gode samtaler. I Kirkens SOS jobber vi innenfor full anonymitet. Det betyr at vi ikke vet hvem som ringer og de som ringer vet ikke hvem de får snakke med. Det åpner mange rom. Mange spør om dette før de velger å snakke med oss – er det helt sikkert at du ikke vet hvem jeg er?
I gode samtaler i våre vanlige liv kan vissheten om fortrolighet og at samtalepartneren ikke kommer til å fortelle ting videre, virke på samme måte. Det er imidlertid mye vanskeligere å skille mellom hva som er fortrolig og hva som kan fortelles videre. Derfor er det så viktig å tydeliggjøre dette. Det å vite at det vi har delt, blir mellom oss – eller eventuelt blir delt med noen jeg har gitt samtykke til – er avgjørende.
Også i familien og de nære relasjoner er dette viktig. Vissheten om fortrolighet kan gjøre samtalen åpnere og tryggheten sterkere. Det er ikke alt alle bør vite – selv om vi er i familie eller veldig gode venner. Det er ikke ok å høre sin egen historie gjenfortalt eller tolket på en litt annen måte. En ting er at man ikke vil at andre skal vite om det man har delt. En annen ting kan være at man faktisk vil være den første som forteller omgivelsene at man har fått ny jobb, skal ha barn, har fått nye kjæreste, har en alvorlig sykdom, skal skilles eller skal selge huset sitt. Det er heller ikke sikkert at barna dit, mannen din eller søsteren din som har delt noe fortrolig ønsker å være samtaleemne i ditt neste venninnetreff.
Når jeg reflekterer over mitt eget liv og mine fortrolige samtaler så er jeg ganske bevisst om hvem jeg kan fortelle og dele fortrolige og private ting med. De beste samtalene har jeg med dem som ikke forteller ting videre uten å ha spurt meg først. Jeg har noen venninner som er utrolig gode på akkurat det. De har lært meg å bli bedre på å holde på hemmeligheter selv. Når jeg deler noe viktig med et annet menneske har jeg også blitt bedre til å si at det jeg forteller ikke skal fortelles videre.