Tekst og foto: Hege Weimand Larsen
For første gang tas Møllerhuset i bruk når førjulsutstillingen åpner på Soli Brug i helga.
Bjørneskulpturen på Soli tar det hele med knusende ro og minner om at dette er selve livsstilen i kunstgalleriet. Det arbeides i alle rom når seks kunstnere skal stilles ut.
Det er duggstille på Soli tidlig om morgenen.
– Du kan gå mot det gule huset, sier Ole Dørje i telefonen.
Jeg stanser inntil den hvitstakkede grinda foran huset og venter til han åpner og sier:
– Hei. Stig på.
Kunsten å formidle kunst
– Jeg har ingen kunstutdannelse, men vi har drevet i førtiseks år med kunstformidling, forteller Ole.
Musikeren, kunstneren og utstillingsarkitekten – muligens i omvendt rekkefølge – er et helt menneske. Denne svært travle dagen i forkant av utstillingen, som åpner 16. november, byr han på utmerket god kaffe.
I førjulsutstillingen har Else Hagen hovedrollen.
– Etter krigen var det mange kunstnere som ville male stabbur. Det var trygt, solid. Else Hagen var opptatt av mennesker. En viktig stemme, framholder Ole.
Hagen er nå med i en stor satsning på Nasjonalmuseet og en vandreutstilling flere steder i landet.
– Hun var den første kvinnelige kunstner som fikk et nasjonalt utsmykningsoppdrag. Det er stort, bemerker Ole.
Overtalelsen
Ole minnes overtalelsen som skulle til for å få med moren på dette kunststykket. Han var i midten av tenårene da familien flyttet hit. Foreldrene var i femtiårene. De så annonsen i avisa og flyttet til Soli i 1976. Morens keramikkverksted ble innredet. Sammen med faren var han pådriver for eventyret. Ole husker at han spadde opp plenen, stein for stein.
– Det var tungt, ja.
Han smiler til minnene. Første utstilling var på plass to år senere.
– Dette er første gang vi tar i bruk Møllerhuset. Foreldreboligen. Det passet seg sånn denne gangen, sier Ole.
– Vi har beholdt interiøret og syns Sparres kunst passet bra her, bemerker han.
Soli Brug drives nå av Ole og sønnen Simen og Jacob. Familien stiller ut kunstnere de selv liker, som passer inn i Soli-galleriets profil og med potensiale til å treffe publikum.
– Det er alltid et sjansespill, bemerker Ole.
Normalt stilles kunsten ut i fire bygninger. Denne gang er det seks kunstnere i fem hus: Else Hagen, Victor Sparre, Axel Vindenes, Glenn M. Skibsted samt kunstnerparet Anne Kristine Thorsby og Johan Mæhlum.
Omstilling fra pandemi
Det er ikke første gang familien har gjort endringer i hvordan de driver kunstgalleriet. Oles tanker vandrer tilbake til pandemien.
– Jeg tror vel de fleste på det tidspunktet tenkte at vi måtte gjøre det beste ut av det. Så vi måtte også stenge i en periode, i likhet med alt annet.
På vårparten kom mange turister til Soli. De valgte å holde åpent hver dag.
– Vi ville vise at vi var i live. Det var skjærtorsdag, og jeg glemmer det aldri. Vi serverte Kvikk Lunsj, appelsin og kaffe på spritede brett. Vi strakte oss fram sånn som det her, viser Ole med innlevelse i tilbakeblikket.
Det var kø langt ned til parkeringsplassen.
– Noen i køen spurte høylytt om å få gå i restauranten mens de ventet. Vi ropte “nei” tilbake. Det var mye fram og tilbake, for folk respekterte ikke alle forskriftene. Litt gøy var det, men også et slit, poengterer Ole.
Årene 2020 og 2021 hadde Soli Brug rekordomsetning. Mange regnet med at de måtte forbli hjemme og brukte feriepenger på kunst i stedet. Etter to pandemiår ble det roligere, men mange kommer fortsatt ens ærend til Soli fra mange steder i landet.
– Vi var nok veldig heldige, og så gjorde vi kanskje de riktige tingene. Og den omstillingen vi gjennomgikk, har vi glede av den dag i dag.
Ole får en telefon idet jeg trer ut. Han er imøtekommende og effektiv på samme tid.
En kunst og en teft, som kan ha blitt en egen livsstil her inne på Soli Brug.
